De siste ukene har jeg lansert flere ideer for å fornye skøytesporten. NRKs ekspertkommentator, og tidligere OL-mester, Ådne Søndrål, har også gode tanker om hva som må til for skøytesporten. I dag gjesteblogger Ådne på min blogg.

Ådne Søndrål

 

Ådnes tanker er spennnede, les dem og delta i debatten. Hilsen Ove.
 

Ådnes gjesteblogg: Det er knapt noen idrett i Norge med en stoltere historie enn skøytesporten. Det er knapt noen idrett som har påvirket oss nordmenn mer en skøytesporten.

Skøyter har preget oss i årtier og bidratt til å gjøre oss til hvem vi i dag er. Vi kan se det i språket vårt, der ord og fraser fra skøytesporten fortsatt er en del av språket vårt.

Om en spør en tilfeldig person på gata om å nevne navnet på fem norske idrettsutøvere som er eldre enn 50 år, føler jeg meg sikker på at majoriteten av dem ville være skøyteløpere. Kanskje har vi Norges stolteste historie.

Jeg kan fortsatt se svart/hvitt-film fra storhetstiden til skøytesporten og sitte med tårer i øyene og klump i halsen i glede og stolthet over å ha fått være en del av denne fantastiske sporten.

Når det nå settes fokus på endringer i skøytesporten, mener jeg det er viktig å se ting i perspektiv. Vi må aldri glemme at skøyter på sitt beste er fantastisk bra. I 1994 var skøyter en av de mest populære idrettene. Finnes det egentlig noe mer spennende enn når Bøkko setter inn et grusomt rykk mot Kramer på en 10.000 meter, eller når verdensrekord flyttes på en 500 meter?

Når vi nå våger å diskutere endringer i skøytesporten er det viktig at vi aldri glemmer dette. Vi må heller ikke falle i fellen med å tro at det alltid var så bra før og alt er bare dårlig nå, rett og slett fordi dette ikke er riktig.

Jeg har tenkt litt over hva det var som en gang gjorde sporten så populær. Det er selvfølgelig mange årsaker, og jeg tror hver og en av oss som elsker sporten vil ha litt ulike vinklinger.

 

Slik jeg ser det, er de tre viktigste faktorene for at skøytesporten skal fremstå som mer attraktiv og gjøre sporten mer spektakulær, mer kompakt og mer urban. Idrettene som skøyter konkurrerer med har gjort store endringer på disse tre områdene de siste årene. Skøytesporten har etter min mening beveget seg i feil retning. Kan nøkkelen til å gjenreise skøytesporten ligge her?

 

Urban

Mens ski og de andre vinteridrettene foregikk langt til skogs, ble skøyter historisk sett praktisert inne i byen, der folk bodde. Det var noe magisk med gult, mykt flomlys på en skøytebane på vinterkveldene i et Norge med mye mindre flomlys enn hva vi har i dag.

Sammenlignet med ski og andre konkurrerende idretter, var skøytesporten den gang unik på dette området. Det var den gang ikke mye konkurranse fra andre aktiviteter som kunne tilby det samme.

Den ultimate banen var selvfølgelig Bislett. Bislett hadde en magi og en tiltrekningskraft som var enorm. ”Te med no’ godt i” og Bislett-brølet er fortsatt et begrep mange tiår etter at det ble gått på skøyter på Bislett for siste gang.

Det er en tragedie at vi lot Bislett glippe som skøytestadion. Hvordan kunne vi la det skje? Gradvis har skøytesporten flyttet seg ut av byene. Hamar har aldri hatt, og vil aldri ta, den posisjonen Bislett hadde.

Samtidig har man sett at skisporten og skiskyting kommer nærmere og nærmere sentrum av byene. Snart går man verdenscup i langrenn på Karl Johan, mens det arrangeres VM på skøyter på Geithus. Dette er en veldig farlig utvikling. Geithus har kanskje det sterkeste og beste skøytemiljøet i Norge, men det bor litt for få mennesker der for de største anledningene. Det gjør det også på Hamar og egentlig også i Hereenveen. Det er ingen prestasjon å få mange tilskuere på Karl Johan. Der er det jo mye mennesker uansett. På Geithus eller i Hamar er det en betydelig større utfordring.

Jeg mener det er viktig at skøytesporten jobber for å få arrangert de store mesterskapene inne i de store byene igjen. Det er viktig at vi klarer å gjøre noen av disse til noe mer en et skøyteløp. Vi må skape en ”festival” slik Holmenkollen i dag er, og slik Bislett en gang var. Det ville selvfølgelig være ønskelig, trolig nødvendig, med en hall i Oslo. Tilsvarende ville det være ønskelig om de største løpene i Nederland gikk inne i de største byene. Selv om jeg er klar over at skøytesporten står aller sterkest i Frisland, ville det gitt en ny dimensjon om en kunne arrangere løp inne i Amsterdam.

 

Kompakt

Verden har blitt mer og mer global og tabloid. Vi blir presentert for det beste av det beste innen sport hver dag. Vi ønsker i stadig mindre grad å bruke tid på å følge ”buljongpar”, og de middels gode.

Mange av stevnene på skøyter tar veldig lang tid. Det unike med skøyter er at jo dårligere en løper går, dess lengre tid synes løperen på TV. For mange virker et 10.000 meter-par med medium minus gode løpere som en liten evighet. Mange slike par etter hverandre er det vanskelig å få andre enn den indre menigheten til å like.

Et skirenn eller et sykkelritt tar også lang tid, men her ser en ikke to og to av de dårligste løpere alene. Favorittene på sykkel er for det meste i TV-ruta hele tiden. Folk vil se de beste mest mulig. Det er Kramer og Bøkko folk vil se. I dag utgjør Kramer og Bøkko for liten del at den totale tiden en sending eller et stevne varer.

Før hadde man landskaper på skøyter istedenfor verdenscup. Her var det vel ikke ikke så mange løpere som var med totalt sett. I et EM eller VM var menn og kvinner hver for seg og hvert enkelt løp tok derfor heller ikke så lang tid. Selvfølgelig er det veldig bra at en nå har menn og kvinner sammen, men en naturlig konsekvens er at stevnene nå tar dobbelt så lang tid.

En av de virkelig store begivenhetene i skøytehistorien var da Oscar Mathisen konkurrerte i tvekamp mot Bobby McLean i 1920 på Frogner stadion. Konkurransen hadde den gang to deltagere, og startpengene de fikk var 95.000 kroner. Publikum ønsker i dag bare å se det beste av det beste. Skøytesporten har beveget seg i en retning der vi ser flere buljongpar enn hva publikum ble presentert for i gamle dager. Når verden ellers samtidig har skjerpet kravet til kvalitet mange hakk, har skøytesporten en utfordring.

Jeg tror vi må innse at vi må presentere et produkt som er mye mer kompakt enn hva det er i dag.

Å se vann fryse er ikke spennende. Vannepauser er drepende kjedelig. I dag består løpene ofte av like mye vannepauser som det er skøyteløp. Etter min oppfatning viser det liten respekt for et publikum når vi tar betalt for at man det meste av tiden skal se vann fryse til is. For direkte TV er vannepausene en stor utfordring.

Vannepausene eksisterer selvfølgelig fordi løperne skal ha like forhold. Jeg tror en er nødt til å innse at vannepausene må minimeres, helst fjernes.

I alpint skulle sikkert også løpere og trenere ønske at løypene ble preparert mellom hver fjerde løper. Slik er det ikke. En må selvfølgelig sørge for at de beste har like forhold slik at det er den beste som vinner. Men med riktig trekning og seeding av løpere bør man ikke trenge mange vannepauser for å oppnå dette. Så får heller de dårligere løperne ”gå gradene” før de får gå på den beste isen.

Jeg mener at en bør etterstrebe å lage et underholdningsprodukt på 1,5- 2 timer som er pakket med det aller beste vi kan tilby. I en slik konkurranse vil bare noen få av løperne synes for publikum på stadion og TV. Men publikum vil oppleve et produkt spekket av kvalitet.

Jeg har stor respekt for behovet for å tilby konkurranser der også de som ikke er aller best kan konkurrere. Jeg har stor respekt for at disse ønsker og trenger å måle krefter med det aller beste. Jeg mener allikevel at vi, for å sikre oppslutning rundt skøytesporten, må organisere løpene på en måte som gjør at vårt ”salgsprodukt” som tilbys TV og tilskuere trimmes opp.

Spektakulært

Om man var tilskuer på en langrennkonkurranse i gamle dager, så man løperne forsvinne én og én ut av skistadion til frokost. Så kunne man se dem komme tilbake én og én ut av skogen til middag med ansiktet fullt av snørr og is. Hvem som vant fant man ofte ikke ut før lenge etterpå. Skiskyting var enda mindre tilgjengelig.

I konkurranse med dette opplevdes skøyter som spektakulært. En kunne se løperne hele tiden og fikk rundetider. Det var stor fart og det var kamp mann mot mann. En kunne se der og da hvem som vant. Det er ikke vanskelig å forstå at skøyter opplevdes som unikt spennende den gang.

Også som radio og TV-idrett var skøytesporten mye mer spektakulær en de andre idrettene.

Mens en kunne sitte nesten i det uendelige og kikke på et bilde av en klokke og et grantre i langrenn ventende på at noen skulle komme ut av skogen, var skøyteløperne der i ruta hele tiden.

I dag er skisporten og de andre idrettene endret dramatisk. Måten sporten presenteres på og øvelsene er annerledes. Vi har fått fellesstart, sprint og Tour de ski med avslutning i en monsterbakke. Enda større endringer har en sett i skiskyting som har trimmet opp konkurranseformen til å fremstå som unikt TV-vennlig og unikt publikumsvennlig.

Skiskyting er kanskje i dag den mest suksessrike vintersporten i Europa. Langrenn har trolig knapt vært større i Norge enn det den er i dag. Noe veldig riktig har de definitivt gjort rent kommersielt.

Om noen spør meg om jeg synes skiskyting eller langrenn har solgt sjela si til de kommersielle kreftene, så vil jeg vel tenke at ja, det har det kanskje. Samtidig kan en ikke være uenig i at disse idrettene i dag fremstår som veldig attraktive for utøvere, tilskuere og TV, og at sportene dermed fremstår veldig robust.

Skøytesporten var en gang det mest spektakulære som fantes. I dag oppfattes vi av mange som det minst spektakulære. Det er mange i Nederland og Norge som ikke er enig i dette. Utfordringen er at det er veldig få som deler denne oppfatningen som bor i andre land enn i disse to, og det er veldig få som deler denne oppfatningen som er yngre enn 40 år. De fleste er faktisk over 60 år. Om 30 år er de aller fleste av oss døde, eller veldig gamle. Hvem skal da se på skøyter på TV, eller som tilskuer på stadion?

Vi står her ved noe som trolig er det største dilemma som skøytesporten noen sinne har stått overfor. Om vi skal gjøre sporten attraktiv for andre enn nordmenn og nederlendere over 50 år, så tror jeg vi er nødt til å gjøre store endringer. Disse endringene vil mislikes sterkt av de over 50 år i Norge og Nederland som elsker skøytesporten slik den er i dag over alt på jord.

Sjela i skøytesporten  må alltid bevares

Jeg synes vi aldri blindt skal selge sjela i skøytesporten. Denne sjela er sterkest representert ved VM allround. Etter mitt syn er dette et mesterskap som aldri bør røres i form. Dette mesterskapet har en unik historie og en unik posisjon. Vi bør behandle noe med en så sterk historikk og tradisjon med respekt. Respekt for vår historie og respekt for alle oss som elsker denne konkuransen.

Det eneste endringene en bør gjøre med VM allround er etter min oppfatning mindre vannepauser og færre deltagere, spesielt på de avsluttende distansene.

Etter min oppfatning bør en stille seg spørsmålet om vi trenger EM allround og sprint-VM slik det arrangeres i dag. Skøytesporten har så mange mesterskap at det nesten er unntaket at det er en helg der det ikke er nasjonalt mesterskap, europamesterskap eller verdensmesterskap. Vi vanner etter min oppfatning ut ”produktet” for mye. Jeg kan ikke komme på noen andre sammenlignbare idretter der det er slik. Jeg mener også vi bør se på muligheter for å endre verdenscupen.

Jeg synes at vi skal tørre å gjøre ganske store endringer. Har vi egentlig noe valg?

Vi må være attraktive for nye generasjoner. Og vi må la idretten bre om seg i popularitet blant TV-tittere i nye land. Jeg mener vi må utfordre de beste kreftene som finnes innen TV og underholdning, og vi må tørre å gjøre endringer som oppleves som dramatiske. Noen ville si at dette har skøytesporten alt har forsøkt. Vi har hatt 100 meter og vi har lagtempo. Utfordringen med dem begge er at det ikke er bra TV. Selv om lagtempo fungerer slik den blir presentert og produsert i et OL, er langt de fleste TV-produksjoner jeg har sett ikke bra.

Om en analyserer alle verdens idretter vil en se at det gjerne er to ting som gjøre en idrett populær:

  • At det er gøy å praktisere idretten
  • At  idretten gjør seg bra på TV

De idrettene som skårer høyt på begge disse er de mest populære. Et eksempel er fotball.

Jeg er helt sikker på at det er potensiale til å lage et produkt som gjør seg bedre på TV enn hva situasjonen er i dag. Om en utfordret flinke TV-mennesker er jeg sikker på at de ville være mulig å gjøre enorme forbedringer som ville gjøre TV-produktet mye lettere for mange å like. Jeg er ikke sikker på om ISU, eller vi som har vært en del av sporten, nødvendigvis er de som best evner å se hva som bør gjøres for å lage et bedre TV-produkt.

Personlig liker jeg mange av elementene en ser i kortbane (short track). Om en ser på seertallene for siste OL, var interessen stor verden over.

 

Konklusjon

Vi må etter min oppfatning tørre å gjøre endringer som hates av den indre menigheten av skøytesupportere. Mange vil si at vår sjel og identitet aldri skal være til salgs og at vi aldri må gjøre slike endringer. Om vi ikke tør å gjøre disse tøffe valgene, er jeg veldig redd skøyter vil ende opp med å tiltrekke seg samme oppmerksomhet og posisjon som bueskyting eller fluekast.

Jeg mener det er viktig at de som ikke ønsker noen endringer selv, også innser at dette er virkeligheten. Om vi virkelig er glade i skøytesporten må vi evne å se at sporten trenger endringer som vi som elsker sporten slik den er i dag nødvendigvis ikke vil like selv. Virkelig kjærlighet for sporten er vel evnen til å se hva som er det beste for sporten. Ikke utelukkende å dømme ut fra hva vi i meinigheten liker.

Det første steget er at vi evner å ha en skikkelig diskusjon. En diskusjon der det er høyt under taket, og plass til alle. En diskusjon som gir rom for endringer.

For meg dreier endringene som må komme seg om at den må bli mer urban, mer spektakulær, mer kompakt – men fremdeles med respekt for sjela i skøytesporten.

Mange har sikkert andre forslag og tanker. Jeg gleder meg til å høre disse.